Å vaske føtter..

Eg er ikkje særleg glad i føtter. Derfor gjer det inntrykk å lese om når Jesus vaskar føtene til disiplane i Joh 13.

Eg lurar på korleis det må ha vore for disiplane å bli vaska på sine skitne føter av Jesus - kongen, Messias. Ein får eit lite innblikk i Peters reaksjon: "Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!"

Men Jesus svarte: "Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!"

Eg vil at Jesus skal vaske mine føter - eg ynskjer ha del med han.. Eg ynskjer å ta imot hans rike tilgjeving for tankar, ord og gjerningar som ikkje er etter hans vilje. Og eg ynskjer å ta imot hans rike tilgjeving for å ikkje gjere det som eg ser er av det gode.

Daglig.

Og det sluttar ikkje her..

"Og når jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere."

Uansett kor lite glad eg er i føter - eller kor audmjukande det er å vaske andres - så ber Gud meg om å gjere det. Kanskje ikkje bokstaveleg (eller??), men i alle fall å tene andre med liv og lyst!

-------

Og uansett kor audmjukande det måtte vere å vaske andre sine føter- er det ingenting imot det Jesus skulle oppleve seinare i påska.

"Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da kan kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset."

Men Kristushymnen slutter ikke der. Jesus fornedret seg seg - han gav avkall - han var tjener,

MEN

"derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære."

Det er den Gud eg kjenner, som eg elsker og som eg verkeleg ynskjer alle skal få kjenne som ven, Frelser og Herre!