Kristuslengsel..

... er tittelen på boka jeg leser for tiden! (av John Ortberg) Jeg tror den er bra. De første sidene tok meg ihvertfall på senga- kanskje de gjør d m deg også?

Jeg er skuffet over meg selv. Jeg er skuffet, ikke bare over spesielle ting jeg har gjort, men over visse sider av den jeg er blitt. Jeg har en nagende følelse av at ikke alt er som det burde være.

Noe av denne skuffelsen er banal. Jeg ville ikke hatt noe imot å ha en mer muskuløs kropp. Jeg klarer ikke å gjøre enkle reparasjoner i huset. Så langt har jeg ikke akkurat vis som en økonomisk trollmann.

Noe av denne skuffelsen er nevrotisk. Av og til er jeg altfor opptatt av hva andre tenker om meg, til og med mennesker jeg ikke kjenner.

Noe av denne skuffelsen vet jeg er verre enn banal, den er ganske enkelt en sur frukt av selvopptatthet.

...

Noe av denne skuffelsen over meg ligger på et dypere plan. ... Jeg er skuffet også over livet som ektemann, venn, nabo og som menneske i det hele tatt. Jeg tenker på dagen jeg ble født, da jeg bar med meg gaven om noe løfterikt, den gaven som er gitt til alle nyfødte. Jeg tenker på den lille babyen og hva den kunne ha blitt: Hvordan jeg kunne ha utviklet sinnet og kroppen og ånden, de store tankene jeg kunne hatt, gleden som jeg kunne ha skapt.

Jeg er skuffet over at jeg fremdeles elsker Gud så lite og synder så mye. Som barn tenkte jeg alltid at voksne stort sett var slik de hadde lyst til å være. Men sannheten er at jeg er pinlig full av synd. Jeg er i stand til å fremvise forskrekkelig mye misunnelse hvis noen lykkes på en mer synlig måte enn meg. Jeg er skuffet over at jeg er i stand til å være smålig og krangle om ubetydelige ting.

...

Dette er bare noen av skuffelsene. Jeg har andre også, noen som er mørkere, som jeg ikke er klar for å sette på trykk. Sannheten er at til og med å skrive disse ordene blir litt misvisende, fordi de kan skape inntrykk av at jeg er mer følsom overfor min falne tilstand enn jeg egentlig er. Selv om jeg er klar over i hvilken grad jeg faller gjennom, hender det at det egentlig ikke går særlig inn på meg. Så jeg er skuffet over min mangel på skuffelse.

...

Jeg er i en tilstand av skuffelse. Jeg går glipp av det livet jeg var utpekt av Gud til å leve- jeg bommer på kallet mitt. Og jeg har skuffet Gud. ... Jeg er kalt til å bli den personen Gud hadde i tankene da han opprinnelig skapte meg. Det er dette som ligger bak Kierkegaards vidunderlige bønn:

"Og nå, Herre, ved din hjelp skal jeg bli meg selv."